Lørdag 28

CASPIAN SOM FØLL, EN SKIKKELIG BØLLE , SOM HADDE EI MEGET TÅLMODIG MOR, KANSKJE LITT FOR TÅLMODIG

Det kreves en god posjon ydmykhet når en driver med hest. Jeg er ydmyk nok til å forstå at jeg hverken er en Monty Roberts eller Pat Parelli ( 2 verdenskjente personer innen horsemanship). Jeg kommer vel heller ikke til å bli det, skulle jeg til å si, men det er dumt å sette begrensninger dersom en har lyst å oppnå noe.

I dag ble det bakkearbeid med Caspian. Tenkte å bruke bommene jeg brukte på de to andre i går. La på forhånd en plan . Den gikk ut på å være tålmodig og tydelig på hva Caspian skulle gjøre . Jeg skulle være positiv, og ikke gå inn i noen kamp. Ikke at jeg bruker å gjøre det , mener jeg, men det gjør han . Det skal utrolig lite til før han reagerer voldsomt, som om jeg nesten har tenkt å ta  livet av han. Egentlig går det litt opp og ned, mest opp heldigvis.  Både han og jeg blir veldig glad når vi komuniserer godt, og han er heldigvis en hest som liker kos og oppmerksomhet.  Som føll var han sky, men veldig bøllete mot sin mor. Hun satte han aldri på plass, var ekstremt tålmodig. Jeg har hele tiden sagt at han var så bortsjemt av sin mor, at det ble vanskelig for meg å ta over. Men hundre prosent sikker er jeg ikke. Mulig han er så usikker, og har så mye fluktinstinkt, at det å dempe energien hans er viktig. De to tidligere nevnte ekspertene kunne sikkert fortalt oss hva som er riktig. Uansett noe riktig har jeg sikkert gjort, han har tross alt blitt såpass at mange elever kan ri han . Fin å sko, transportere , ri gjennom elver og mye som var nesten umulig å gjøre da han var ung, er ikke noe problem nå. Men det meste han har lært , har han protestert veldig på. Han er en stor  skeptiker. Derimot er det helt greit, når han først har lært noe. Men har han levd livets glade dager, med lite krav i rideskolen, er han ikke superhappy med at det stilles større krav igjen. Da blir nok jeg litt for tydelig irritert, og da har vi det gående igjen.

I dag skulle jeg ikke gå i samme fella . Alt var planlagt til minste detalj, med senkede skuldre , alltid smile, mykt blikk og god pust. ( Dette skal jeg skrive mer om en annen dag), og ikke ville for mye. Selv om det var noen små utbrudd, når han missforsto og gjorde feil, tok vi oss fint inn igjen, og det var mye mer «tygging og slikking» enn hva som er vanlig for han . Dette gjør de når de tenker og forhåpentligvis forstår. Han senket hodet fint, og det er et tegn på at han slapper av. Når fluktinnstinktet slår inn er hodet høyt og blikket stirrende.

Jeg var så fornøyd da vi avsluttet og gikk opp til stallen. Egentlig tenkte jeg å lage en quiz i dag, men ombestemte meg, og ville skrive om dagen da Caspian og jeg fant fortroligheten for alltid.

Nå ja, jeg var ikke lenge i paradis. Da jeg leide han ut av stallen igjen , etter stell og påkledning, hoppet han til som om et rovdyr viste seg forran oss. Jeg så ikke noe rovdyr, og heller ikke noe annet, som skulle tilsi en slik reaksjon. Må tilstå at jeg ble skuffet, kanskje såret. Slike følelser er ikke lov når en driver med hest. De er ikke mennesker. Men jeg bestemte meg der og da for at dette skulle jeg i allefall ikke skrive om i dag. Jeg gikk rett inn for å bli husmor, støvsuge og bake kake, i allefall for noen timer. Nå har missmotet forsvunnet. Det ble nye timer med stall og hestestell, for til slutt å skrive om det her. I morgen er det ny dag og nye muligheter . 🙂

Caspian som  unghest og jeg på første bortetrening, da ting begynte å løsne .