MINNESIDE

Stolt, sta, trofast of sjenerøs. For oss en legende…

I 1983 var jeg fast bestemt på å anskaffe meg ei 2-års araberhoppe. Hadde nettopp måttet gi opp en araberkrysning jeg hadde hatt et par år. Jeg hadde til tross for advarsler kjøpt denne uregjerlige hesten. Ung og uerfaren som jeg var, trodde jeg at ingenting var umulig. Hesten ble tidvis tillitsfull å håndtere, riktig hyggelig på stallen, men nektet plent å gå rolig i skritt. På den tiden jobbet jeg som avløser. ”Bøndene mine” følte et visst ansvar for meg, og forlangte nesten at jeg skulle kvitte meg med denne vanskelige hesten før det gikk galt. Jeg innså at jeg ville få mer glede av en hest som jeg ikke gråt i fortvilelse over hver gang jeg kom inn fra tur.

Denne ”villhesten” hadde også mange positive trekk, og jeg gikk ut i fra at den hadde dem fra sine arabiske gener. Det ble tatt kontakt med araberhestforeningen gjennom Bibban Blakstad. Den gangen var det ikke så mange arabere i Norge, men jeg fikk navnet på noen oppdrettere. Samtidig meldte jeg meg inn i NAHF og fikk tilsendt medlemsbladet Nordarab, som dekket hele Skandinavia. Med Nordarab og liste over Svenske stutterier, la jeg ut på tur sammen med ei venninne. Vi skulle finne drømmehesten min.

Første stopp ble Dombås, hvor vi skulle tanke opp. Da var det like greit å spørre innehaveren av bensinstasjonen om han visste om hester til salgs. – Jo, vi kunne få kjøpe hans gamle dølahest. – Nei, jeg er ute etter araberhest, sa jeg. – Da kan du dra hjem til kona mi, sa han, hun ønsker seg også en araber. Som sagt så gjort, der fikk jeg navn og telefonnummer til Birgitta Sparre Rust, hun som solgte meg Zaana. For et sammentreff, hun hadde nylig flyttet til Norge med 13 hester fra Cavallo araberstutteri, og hadde tilfeldigvis ei hoppe på 2 år. Hun var på farten til utlandet, men jeg var hjertelig velkommen om 14 dager. Hun ville ikke si om hun kunne selge meg noen hest før hun hadde sett meg. Det var viktigere å selge til riktig person enn det å få mest mulig i betaling. Vi fortsatte en innholdsrik ferietur fra stutteri til stutteri i Sverige, men etter 14 dager var jeg på Stall Gullsrud i Sigdal og hilste på Zaana og Birgitta. 14 dager etter det var jeg og hentet min kjære, kjære Zaana. Før vi dro sa Birgitta noen ord jeg aldri glemmer; ”Husk at alle hester er individuelle!”

Zaana var ingen hest som tok de store sjansene, og kunne være nokså sta. Hun gikk ikke på hengeren sånn uten videre, og det var heller ikke enkelt å få henne inn i stallen da vi kom hjem til Skaun. Den gangen leide jeg stall på et småbruk med et par griser og frittgående høns, litt i overkant av hva denne damen var vant til. Heldigvis hadde jeg ei shettishoppe med føll, så hun slo seg fort til ro.

Zaana og jeg knyttet etter hvert sterke bånd. Ung og litt alene som jeg følte meg blant disse syv gårdbrukersjefene mine, ble Zaana min trofaste venn som støttet opp i både motgang og medgang. Som sagt var hun litt sta, eller rettere sagt; hun lot seg ikke presse. Derimot kunne hun gi alt hvis jeg fortjente det. Stort sett holdt jeg på alene med temming. Så vill var hun ikke. Men da jeg la ut på tømmekjøring og bussen kom etter oss gikk det galt, og hun dro i fra meg. Etter dette ble tømmekjøringen litt vanskelig. Jeg tenkte da at med vogn ville hun ikke løpe fra meg, og som tenkt så gjort, spente jeg for. (?) Vil vel ikke anbefale dette til andre, men det gikk bra for meg.

Året etter var det innridning. Hadde ingen ridebane, så vi gikk turer. En solskinnsdag vi gikk på tur med sal og hodelag fikk jeg lyst til å sette meg opp. Det var bare vi to, så vi måtte stole på hverandre. Zaana sto helt i ro, og etter hvert ruslet hun svært forsiktig av gårde med meg på ryggen. Dette tenker jeg på hver gang jeg rir inn en hest. Så fint skal det være.

Det største problemet med Zaana var at hun ikke lot seg binde. Det tok faktisk flere år før det lot seg gjøre. Det at jeg ikke hadde tillit til henne på det området gjorde ikke saken bedre. De er jo nesten tankelesere disse hestene. Det ble bedre, men hun måtte bindes med omhu. Ettersom dette var et stort problem, ble det til at jeg lærte føllene hennes dette helt fra fødselen av, og derfor ble det aldri noe problem med dem. Zaana var egentlig ekstremt forsiktig. Hun var riktignok veldig arbeidsom, men brukte sjelden å ta store sjanser. Vi kunne la henne stå på boksgangen når vi hadde besøk av andre hester, og om morgenen når vi kom i stallen hadde hun ikke flyttet seg fra den flishaugen vi hadde lagt ut. Men en gang tok hun en litt for stor sjanse. Det var det første året jeg hadde henne, og hun sto på det lille småbruket. Like ved lå Laugen, et lite vann der det var brøytet til travbane om vinteren. Det hendte vi tok noen turer der og møtte andre hester.

En dag på vårparten lenge etter isen var for usikker, ble hun skremt da jeg skulle spenne for. Instinktivt løp hun ut på isen og dro oppover mot osen. Dette vannet er regulert, dvs at vannstanden ikke er stabil gjennom året, noe som gjør isen enda mer usikker. Der oppe sto isflakene som om det hadde vært jordskjelv. Jeg var helt sikker på at jeg aldri mer skulle få se henne igjen. Å løpe etter var både nytteløst og farlig. Til alt hell tilbød noen meg skyss, så vi kunne kjøre rundt vannet og opp til Osen. Der kom hun meg heldigvis i møte med tømmene på slep.

BRYLLUPSHESTEN ZAANA

Ut på sommeren fikk jeg leie en fin gammel ”villa” litt lengre opp i bygda. Ettersom jeg ville ha hestene (Zaana og ponnien) i nærheten, la jeg ut på ridetur for å spørre om stallplass. Og det ble det, på gården By, der jeg nå driver Stall Zaana. Jeg fikk nemlig med en stallgutt ved navn Brage på kjøpet. Brage ble ikke bare gift med meg, men på en måte også med Zaana ettersom vi kjørte med henne fra kirka. Det var klausulen for at jeg gikk med på kirkebryllup (en fleip med et stort snev av sannhet). Må nesten fortelle litt om bryllupskjøringa. Kun 2 uker før bryllupet, begynte jeg å venne Zaana til vogn med kjerrehjul. Her hadde vi ikke tid til noe tull, så til tross for hennes skeptiske natur godtok hun hele kjøretøyet, som hadde stått på låven i lange tider. At hun stilte opp når det gjaldt, kom også fram på selveste bryllupsdagen. Vi hadde leid inn en stødig kvinnelig kusk. Hun var derimot ikke vant til å bruke mitt seletøy, så hun hadde festet bogtreet feil. Halvveis til kirka løsnet det og falt ned. Zaana kunne ha blitt skremt og løpt ut av seler og vogn, men stoppet heller opp, og sto helt i ro til bogtreet kom på igjen. Det var en tilfeldig sjåfør som kom forbi som ordnet det. Kusken var i midlertidig sjokk. Da vi ble hentet utenfor kirka ante vi fred og ingen fare. Det var ingen ting som tydet på at noe hadde gått galt hverken hos hest eller kusk.

Zaana var brudeskyss i flere bryllup, men da med gammel sidesal. Til vanlig var hun ikke spesielt begeistret for gardintrapper. Men når det kom bruder i sin fineste stas med lange slep, sto hun helt i ro og skjønte alvoret. Vi brukte å transportere henne til en gård like ved Husaby (jmf. Kristin Lavransdatter). Alltid når hun kom ut av hengeren og så seg rundt fikk hun en høytidelig utstråling. Det var så vakkert når hun ”skred” fram med bruden til kirkeruinene der vielsene bruker å være. En gang hadde hun føll ved foten, og var like rolig da også, selv under fotograferingen. Hun var god, flott og litt selvhøytidelig, jeg kalte henne ofte Zaana Maria.

KONKURRANSE, AVL OG DAGLIGLIV

Når det gjelder konkurranseridning, gjorde vi det best i distanse. Var faktisk også landslagsaktuell på begynnelsen av 90-tallet. Det ble overtagelse av gård i stedet, og barn nr 2  for meg og føll nummer 3 for Zaana. Innen det hadde hun gått flere gode ritt og tatt flere førsteplasser. Husker veldig godt vårt første ritt, 5 mil, og hvor rørt jeg var da vi passerte målstreken til seier. Sprang og dressur var hun ikke spesielt begeistret for, men det var vel helst fordi jeg egnet meg mest som turrytter. Fine skogsveier derimot, elsket hun. Jeg kunne slippe tøylene, hun var stø på foten, og meget hensynsfull, selv om hun var ganske tent. På oppvarmingene svevet hun nesten mer enn på utstillingsarenaen. På treningsturene pleide jeg å synge ”this is my life”. Det var oss to langt til skogs.

De andre konkurransegrenene fikk jeg prøve på hennes avkom, sprang, dressur og western. Må legge til at å ha ei hoppe som Zaana gjør at det å håndtere føll og unghest går som en drøm. Hun dyttet føllene bort til oss, så det som noen kaller preging av føll, bare ble kos. Zaana elsket barn. Allerede som unghest ville hun gjerne bort til barnevogner, motsatt av hva de fleste hester liker. Det var helt topp da vi la rideturen forbi barnehagen, der ungene hang på gjerdet og ropte ”Svana”. Hvit og vakker, med flott buet hals, passet jo det godt. Hun var elskverdig til mine barn også. Mari var lita da vi drev med distanse. Hun hadde sett at jeg kjente over beina hennes, så det gjorde hun også da hun stabbet seg bort til henne. En annen gang kom hun bort for å skjerme den lille jenta for gjødselluka, som hun til vanlig var meget engstelig for. Det var fullt under luka, så ungen ville ikke falt nedi, men Zaana syntes nok at jeg var en uforsiktig mor.

Etter hvert hadde Zaana så mange avkom at det ble rideskole. Mange har lært å ri på henne, spesielt de som var litt engstelige satte meget stor pris på denne hensynsfulle hesten, bombesikker når det gjaldt. Kunne aldri finne på å skremme noen. Hun kunne synes ting var ubehagelig, men ikke en mine når hun hadde ansvaret for disse uerfarne. En gang var vi ute på tur, Zaana først med vogn, og deretter ei lang rekke med ryttere. Vi var på en smal grusvei. Like før en innkjørsel kom en stor lastebil. Jeg gjorde tegn for at den skulle vente til vi kom oss inn innkjørselen. Men nei, sjåføren kunne ikke vente, og presset seg forbi. Det var så trangt at han kjørte i sneglefart, én mm klaring. Jeg var stiv av skrekk, men Zaana sto helt i ro. Det gjorde resten av flokken hennes også. Hun var et meget godt eksempel. Vi får ofte bemerkning på at vi har så snille og rolige hester.

Jeg kunne fortalt mange flere historier. Akkurat som lærerne på skolen her har lest stiler om henne gjennom flere år, faktisk fra to generasjoner. Det får bli en annen gang, kanskje i ei bok. Likevel vil jeg til slutt gjenta at hun har lært meg mye. De siste årene fikk jeg en veldig intuisjon på at det var noe mer hun ville lære meg for hun takket av. Dette fikk jeg svaret på en dag vi var ute og gikk tur. Jeg tenkte vi skulle ha litt ”kvalitetstid” sammen, hun var da 27 år, og jeg var glad for hver dag vi hadde sammen. Nå er jeg dessverre av den litt stressede sorten, tror visst jeg er effektiv, og at livet er å få gjort mest mulig. Jeg la opp til et skarpt marstempo med Zaana på slep. Da vi var kommet et stykke ned i bakkene, begynte hun å henge etter, og plutselig var det stopp. Jeg snudde meg for å se hva som sto på, og der sto hun og beundret den vakre utsikten ned mot Laugen, med åser og skog rundt. Det var som om hun sa til meg: «du må ikke glemme å nyte dagen og det du har rundt deg.» I nesten to år til holdt hun ut, kanskje for passe på meg og alle disse som elsker hester, men er litt engstelige, og for å hjelpe de andre hoppene med å være reservemor. Men til slutt måtte hun få dra til de eviggrønne enger. Vi hadde det fint sammen helt til siste sekund.  Jeg lover å ta vare på Stall Zaana, selv om Zaana mangler.

07 juni 2012 fikk Zamida et nydelig hoppeføll etter Om El Tanam. Hun ble oppkalt etter sin mormor, og fikk navnet Zaana Euphoria.

Zaana sine avkom:
Zantos e. Blue Chap
Zarascha e. Lanshers Sahm
Zawan e. Wancouver
Zaquendo e. Choice
Zamida e. Choice