I går skrev jeg litt om hva målet med å trene en hest er. Vi ønsker at den skal være mest mulig atletisk og ridbar. Edle/ varmblodige hester er mest egnet, men de er ofte mer «heite», enn kaldblodige hester, de har enda mer fluktinnstinkt. Må legge til her at hester kan være kjemperedde , uten å løpe av gårde, noen kan gå inn i en tilstand av «freeze», de rører seg ikke av flekken, uansett hvor mye en pisker på dem. Gjør en det, blir hesten enda mer redd, og en oppnår ikke noe positivt. «Å være stiv av skrekk», har du sikert hørt.
Hester er flokkdyr, som naturlig følger en god leder. Det går fint an å få hester til å se på mennesket som et flokkmedlem, og flokkleder, til tross for at vi egentlig er et rovdyr.
Det kreves en god del av oss, dersom hesten skal godta oss som en god leder. Med det mener jeg ikke at vi skal gjøre mye, men heller lære oss å gjøre så lite som mulig. «Less is more». Hester er veldig følsomme både fysisk og sanselig. Den kjenner nesten hva vi tenker. Jeg sa nesten, ja. Jeg mener ikke at vi skal tillegge hesten overnaturlige egenskaper, og forvente for mye av den. Men at rytteren egentlig ikke vil galoppere eller hoppe , kan en følsom hest kjenne, selv om han/hun sier det, og faktisk prøver. Det opplever jeg nesten daglig i rideskolen. Eller at hesten stopper på et hinder nymalt i farger som rytteren tror at hesten ikke liker. Andre typiske hendelser er hesten blir redd et stort kjøretøy, en bjeffende hund, blafrende pressening eller lignende. Ikke fordi den i utgangspunktet er redd, men fordi rytteren forventer det. Hva skjer når rytteren forventer at dette skal skje. Ryttern stirrer på det som er skremmende, som gjør pusten dårligere, og kroppen blir spent, og dermed oppfatter hesten det som farlig. Noen ganger ser det ut som om hesten har sett et spøkelse. Da har kanskje rytteren av en annen årsak , stivnet i kroppen . Det er lett å stivne når en strever med noe, konsentrerer seg om noe nytt kanskje . Vi koordinerer litt dårligere i den fasen vi lærer oss en ny øvelse/ bevegelse. Med repetisjoner går det mer av seg selv, det blir mer flyt. Du husker kanskje når du skulle lære lettridning i trav. Å lære galoppfatninger på ridebanen, er også mye vanskeligere enn når hesten ruller over i galopp på tur.
Årsaken til at jeg tok utdannelse i Sentrert ridning er litt tilfeldig, men mest på grunn av at jeg slet veldig med migrene . Jeg var tur og hobbyrytter i mange år. Koste meg på tur , og red gjerne lange turer. Min første Zaana red jeg inn selv, og jeg var veldig fornøyd . Som dere sikkert forstår, så var jeg ingen dressurrytter. Mitt ønske var at hun skulle være snill og grei, kunne skritte rolig og avslappet når jeg ønsket det, selv om jeg også var glad i fart og spenning. Det var ingen andre i Skaun som red på hest den gangen. I Orkdal derimot hadde de en ganske nyoppstartet rideklubb, og vervekampanje. Det ble medlemsskap, og deltagelse på både stevner og treninger. Hverken sprang eller dressur ble noen suksess. Både Zaana og jeg ble spent, og jeg merket at jeg fikk migrene etter hver dressurtrening. det ble så jeg satset på distanseridning. Det gikk helt utrolig bra. Å føre daglig treningsdagbok ble en selvfølge. jeg forsto at for å disponere hesten riktig, måtte jeg lære mer om sits og dressur. Jeg prøvde å ri for flere instruktører. Gjennom horsemanshipkurs ble jeg kjent med westernridning. Her merket jeg at jeg slappet mere av på ridebanen, og fikk ikke så fort migrene, men det hendte.
På en bytur svippet jeg tilfeldigvis innom en bokhandel .Der kom jeg over boka SENTERERT RIDNING av Sally Swift. Jeg ble helt fortapt. Det var så mange gode ideer , de var lett å forstå, en ny verden åpnet seg for meg. Da Katrine, min niese på Hårstad hestesenter, skulle ha Lotta Månsson , en senterert instruktør på høyeste nivå, på et åpent kurs, meldte jeg meg på umiddelbart. Det ble flere kurs, og så reiste jeg til Sverige og tok utdannelsen. Det har hjulpet meg mye , både i egen ridning uansett gren og ikke minst i undervisningssituasjonen.
Da kommer vi til sakens kjerne ; Hvordan få en avspent, ballansert rytter, som er i stand til å følge hestens bevegelser. En rytter med god rytterfølelse.
Først må rytteren lære seg å ha mye mer fokus på seg og sin kropp, enn hesten. Kroppsmedvetenhet, som de sier i Sverige. Gjennom din egen kropp kjenner du hestens bevegelse, så det er ikke så farlig om du fokuserer mer på deg selv.
En nybegynner er ofte avslappet, og sitter gjerne og nyter hestens bevegelse. Dessverre er det lett å bli for ambisiøs, når en har kommet litt lengre. En stirrer ned på nakken til hesten , for å se om hesten går fint med bøyd nakke. Stirringen gjør at vi stivner, og stresser hesten. Hodet vårt veier ganske mye, og får oss til å bli uballansert og framtung, når vi ser ned. Setet blir heller ikke riktig plassert i salen, og vi mister kontakten med hesten sine bakbein, noe som er veldig viktig å ha.
DE 4 GRUNNPRINSIPPENE, SOM BLE TIL 5
Sally Swift , grunnleggeren av Senterert ridning , fant 4 viktige ting som hjelper oss til å få en bedre sits til glede for både oss selv og hesten. Dette gjør oss avspent og ballansert, og i stand til å følge hestens bevegelser, samt gi riktige og fine invirkninger.
ØYNENE
PUSTEN
SENTERERING
BYGGEKLOSSENE
Etter mange år skrev hun bok nr 2, og ville gjerne ha med JORDING, som et nytt grunnprinsipp. Noen mener at en automatisk blir jordet , når de fire første punktene er på plass.
Dere som rir her, kjenner nok igjen dette, eller om du rir for andre instruktører i senterert ridning. Men mange andre har også lest bøkene, og liker å bruke lærdommen til både egen ridning og undervisning.
Heldigvis har det blitt mer in , med mer følsom ridning og forbedring av sits, og ei norsk dame, Maria Therese Engel, har forsket på temaet. Så nå er vi ikke så sære lengre , som enkelte mente før. 🙂
Dere burde helst lest bøkene, men jeg skal kort gå inn på Grunnstenene og noen andre viktige ting som Sally Swift la vekt på. Det kommer nok litt i morgen.
Stall Zaana 