7.APRIL

Det nermer seg oppstart av ridekurs igjen, og dermed nedtrapping av bloggingen, som skulle være et alternativ til rideundervisning. Jeg skal uansett fullføre introduksjonen til senterert ridning, så det blir i alfall noen ord både  i dag og i morgen. 🙂

Da jeg kjøpte min første hest, tok det et år før jeg hadde råd til å kjøpe sal. Dermed ble det et år med barbakkridning. Da jeg endelig hadde spart nok, kunne jeg dra til salmaker Aagård i Prinsens gate og kjøpe «lettsal», som vi kalte det den gangen, da de fleste brukte tunge harde militærsaler. Den ble ikke utslitt første året, da jeg fortsatte med barbakkridningen, som jeg hadde blitt så godt vandt med. En får jo så god kontakt med hestens bevegelser også. Jeg startet til og med et sprangstevne uten sal. Det var nok før KR var tredd i kraft, og mye var  enda  lov.

Når en rir barbakk må en ha god ballanse , og være flink til å følge hestens bevegelser. Disse ordene fikk vi også høre da jeg begynte på rideskole i 1971. Det var ikke noe dressurridning og ordentlig ridebane, men vi lærte å bli stødige turryttere. Vi lærte lettridning i trav og loddrett sits, hvor en skulle kunne dra en loddrett linje fra øret gjennom skulder og hofte ned til ankel. Min rideskole het Torshaug, og lå på Byåsen . Det var også en på Smistad, Sørum gård eller «Søremen» , som vi sa. Der hadde de ansatt en pensjonert Oberst, som ridelærer, så der var det mer militært med rakrygget sits og knefeste. Før de fikk ridebane travet vi (jeg tok noen timer der også), rundt og rundt på gårdsplassen uten stigbøyler i de harde militærsalene. Samtidig måtte vi holde det såkalte knefestet og rake etterhvert stive rygger.

Jeg fortalte i en tidligere blogg, hvorfor jeg ble så lykkelig over at jeg ble kjent med senterert ridning sine gode verktøy og råd. Det er nå lenge siden, men har ikke kunnet snakke høyt om det i alle ridemiljøer. En gang jeg satt og snakket med en dyktig dressurtrener, som likte bøkene til Sally Swift , kom en av de andre kursdeltakerene bort til oss. Hun var tydeligvis ikke enig; Nei, sånn fjakk, sa hun og gikk. Men verden går heldigvis framover. Nå forstår de fleste at her menes det ikke noe annet, enn at en skal være i ballanse og følge hestens bevegelser, som gjennom alle tider vi har hatt rytter til hest. Den loddrette sitsen kom senere i historien , da det kom stigbøyler på salen. Da hadde gått 1000 år siden salen ble oppfunnet. Da de red uten stigbøyler, hadde de beina mer framover. Det sees på gamle tegninger . Ballansen var kanskje bra likevel, men de red ikke lettridning i trav eller sto i topkt sits.

Vi skal forholde oss til sal med stigbøyler. Stigbøylene skal fortsatt henge rett ned , selv om vi setter foten inn i dem . Det er da viktig at hesten har en sal som passer, og ligger i ballanse. Saler som er for trang forran, eller er for lav bak, gjør det umulig for rytteren å sitte i ballanse, og holde beina rett under setet i loddrett sits. Om salen er for høy bak, tipper rytteren framover, noe som også blir feil.  Feil stigbøylelengde har også innvirkning, og størelsen på salen bør også passe rytteren, noe som er litt vanskelig på en rideskole. En må også ha den kunnskapen om at sprangsaler må ha 2- 3 hull kortere stigbøyler enn en dressursal, og en allround noe midt i mellom. Feil her forstyrrer hestene mye. De får ikke til å bevege seg som de skal, og etterhvert kan de  bli vanskelig å ri, og få feilbelastningsskader.

Sally Wift, som  var født tidlig på 1900 tallet, hadde sett mange slags rar ridning, og ville myke opp den stive militante sitsen.  Så i stedet for å vise den loddrette sitsen med en linjal / pisk, snakket hun om byggeklosser. Den nederste byggeklossen  er beina og føttene, den neste er bekkenet, deretter følger brystkassen, skuldrenene og til slutt nakken og hodet.  Viss en trekker en loddrett linje her, ser en at den går rett gjennom senteret  i kroppen.  Når en tenker seg disse klossene som lekeklosser i tre, skjønner en at disse må være plassert rett over hverandre, om tårnet ikke skal rase sammen. I værste fall kan rytteren havne i bakken ved dårlig ballanse, men en rytter kan uansett bli god til å holde seg på hesten. Dessverre er det slitsom for muskulaturen , hele tide å holde en uballansert kropp på plass. Viss du derimot ballanserer de forskjellige kroppsdelene riktig over hverandre, trenger du ikke å bruke så mye muskler for å holde deg oppreist. Dermed sparer du energi som kan brukes til andre ting. Jeg har som tidligere nevnt at når en rir lange distanseritt, er dette alfa og omega. I dressur må hesten være ballansert og uforstyrret for å klare alle øvelsene, og en dårlig ballansert rytter gjør sprangene over hinder til en halsbrekkende øvelse, om hesten i det hele tatt vil hoppe. Riktig nok bruker  en ikke den loddrette sitsen rundt hele sprangbanen. To og trepkt sits er vanlig. Her gjelder ikke 5 byggeklosser, men kun at senteret er over den nederste klossen, beinene og føttene.  Hodet og skuldrene kommer automatisk lengre fram, og derfor må bekkenet skyves tilsvarende til bake , så kroppen ballanserer seg over føttene. Når en har blitt kjent med senteret sitt, er dette mye enklere å få til, og forstå. Om en bare skulle dratt fram en god grunn til å lære seg disse prinsippene om å være senterert, så er forklaringen med to/tre pkt sits nok. En loddrett sits får en alltids forklart.

Uansett sits, liker jeg godt forklaringen med byggeklossene. En kan rette seg opp uten å bli stiv, en skyver litt på klossen som er litt ut av stilling i stedet. Med god hjelp av de andre grunnprinsippene, mykt blikk, pust og senterering, går det som en lek. Det er enklere å forstå hvorfor blikket ikke skal være ned mot hestens hode eller bakken også. Da ligger den øverste byggeklossen og kanskje også den nest øverste på vippen og «tårnet» kan rase sammen.

HVA DU MÅ HUSKE:

• Ballansert kropp, fra føttene til hodet.
• Riktig justerte stigbøyler.
• Riktig ballansert sal.

HVA DU OPPNÅR:

• Godt samspill med hestens bevegelser.
• Hesten beveger seg strømmende og behagelig.

En tidligere elev , Katrine  Lofgren Sagstuen, på araberen Zarah. Her rir hun i en dressursal, og selvsagt loddrett sits. Katrine er nå en anerkjent salmaker, med stor kunnskap og interesse for saltilpasning.

 

Også en tidligere elev , Hanna Holthe , på sin første ponni, «Pita». Her topkt sits , som gjør at hun kan følge hesten over hinderet. Blikket er framover senteret over stibøylen og foten er i ballanse.Viss tåa peker ned , blir det ubalanse forrover, og hesten kan refusere, viss hælene presses for mye ned , kan det føre til så stor uballanse at rytteren ikke kan følge hesten godt over hinderet. Jeg har også sett hester som har blitt veldig stresset fordi rytteren trodde at dess mer de presser hælene ned , jo bedre. Riktig svar er ballanse med myk fjæring i ankelen. en kan øke på trykk ifjæringen viss en vil drive på mer. Det kan jeg komme tilbake til senere, om jeg skal skrive om «pedaltak».

🙂   Håper du lar deg inspirere 🙂